Nordeng

 Saltbaljer. Disse ble brukt til å salte ned kjøtt og flesk. Fisk ble også lagt i lake. Det var mange typer og størrelser. Over sees noen slike, men det var også store som for eksempel kunne romme 2 hele griser oppdelt. Dette var før fryserens tid( Den kom vel rundt 1960).  Steinen og tre rammen ble brukt til å trykke dette sammen før lokket ble satt på.

Over ser vi en separator fra Nedre Guldberg som ble brukt til å skille melk og fløte. Ny i 1941. Drivverket består av en girkasse i oljebad med sveiv. Hjertet i separatoren var den såkalte kula som hadde hull som fordelte fløte og melk.

Separatoren var en finurlig ting med mange enkelt deler som  vist til høyre. Beholdereren ca. 15 liter, har en kran i bunnen som skal åpnes når farten er riktig. En klokke skal gi 3-4 klemt pr. minutt. Dette ble gjort for håndmakt. Melk kom da ut av det ene utløpet og fløte av det andre. Slettes ikke noe lett arbeid å sveive denne rundt hvis det var mye melk som skulle separereres og det var som oftest ungene som hadde denne jobben. En hentet melken i fjøset som skulle ha tilnærmet kroppstemperatur, mens en annen sveivde, som oftest på kjøkkenet eller i kjelleren. Kvaliteten på fløten ble bestemt av hastigheten og det var gitt beskjed om hvor mye som skulle være kremfløte og hvor mye som skulle være kaffefløte.

Kinne Fra Guldberg til å lage smør med. Når smøret ble dannet var denne så tung å dra rundt at bare voksne greide det. Dette er en moderne kinne, ny i 1941. Men det fantes også stavkinne som var vanlige her i Østfold og tønnekinner. Tønnekinner var for storproduksjon. Innvendig var det to eller fire trelister monter i lengderetningen på metallringer med gjennomgående aksel og sveiv utvendig. Den rommet ca. 10-12 liter, men ble aldri fylt mer en halvfull. Hadde et firkanta hull på 20cm. som fløten ble helt på i og kinnemjølka tømt ut av. Den var vanskelig å rengjøre.

Før kinna ble oppfunnet foregikk antagelig smørproduksjon ved å ta en magesekk fra kalv eller geit og rengjøre den for så å fylle den med surna fløte. Dette ble så rista på til fløten gikk sammen til smør.

Melk som skulle selges til meieriet ble levert i disse store spannene ( 40 liter) De var merket med produsentens navn. Men det fantes også 50-30-10 litere: I førsten ble melka kjørt med hest til meieriet. De brukte lang tid på dette, så flere slo seg derfor ofte sammen og delte på jobben. Etter hvert ble det opprettet melkerute og spannene ble da  plassert på en melkebukk oppe ved veien. Her kom melkebilen og hentet de og kjørte de til meieriet.

Disse mindre spannene ble brukt til eget bruk, det store til melk, det lille til fløte.

Litermål, halvliter og fløte desiliter mål. Disse ble ofte brukt i salg når folk kom til gården for å kjøpe produkter.

Tine fra Nordeng datert 1882. Lokket var opprinnelig blått som tina ellers, men er blitt pusset ned. Det var også et metallhåndtak på toppen

Kjøpte man melk  kom den i slike flasker.

Tine fra Guldberg. Ble også brukt i såkalt sending. Det vil si at man tok med sin egen mat i selskaper. Spøkefullt sies det at selskapene varte 3 dager til ende fordi det var så mye bedervet mat at dag 2 gikk med til å komme seg, mens man reiste hjem på dag 3.

Krumkaker skulle det også lages til jul med dette jernet.

Sylte skulle man ha til jul. Dette er redskapen for å presse denne sammen.Ble også brukt til å presse diverse ruller av kjøtt. Sylta er laget av grisekjøtt, men hos noen også ispekket ei høne. Kjøttet ble fordelt lagvis med gelantin og krydder mellom lagene, deretter i pressa. Denne ble stilt på skrå slik at press safta rant ned i et kar. I de første timene måtte det tas nye omdreininger ofte. Etter et døgn eller to var den ferdig og klar til å legges i saltlake.

Redskap for å hakke kjøtt. Man brukte gjerne en slik i hver hånd.

Over sees noe vi tror er en is-sag. Om vinteren  skar de is nede i Stabbestøvika i elva. Den ble fraktet på slede opp til gården og oppbevart i sagflis, inntil den ble brukt til å kjøle melka på sommerstid.

Her har vi en meget gammel utgave av et vaffeljern. Det sees av den grove utforminga. Jernet har vært plassert i glohaugen i grua. De første kom på 1600 tallet, like før ovnen kom. Rømmevafler var festmat både i bryllup, barnedåp og andre festlige sammenkomster.. Til daglig var det byggmjøl, litt salt og kinnemjølk eller skummamjølk. Det finnes mange utgaver av denne, blant annet hjerteformet.

Sukker sakser. Sukker var i handel i hvit og brun utgave. Det var ikke sukkerbiter som nå, men blokker som ble hakket i biter. Disse ble så klyppet opp med saksene ovenfor. Skulle man ha strøsukker, måtte man bruke en morter i tillegg.

Dette trauet har blitt brukt til å rengjøre innmat og tarmer. Man fjernet også ister og fett for å lage pølseskinn av tarmene.

Dette er et trau til å ferdiggjøre smør i. Først så fjernet man siste rester av melken ved å elte smøret i trauet. Deretter ble salt gnidd inn til smøret hadde fått passe saltsmak.

Denne butten ble brukt til oppbevaring av smøret.